16 år siden sist, pappa.

For en drøy uke siden forsvant Onkel Roar fra oss. Begravelsen ble hold på Salem i Mjøndalen i dag...

Jeg har ikke blogget på mange mnd nå, men har glemt det helt bort:p Men dagen i dag har satt seg tydelige spor i hjertet mitt!

Søndag dro jeg hjem til Hønefoss, og har vært hos min kjære siden da. Dro hjem til mamma i går, siden vi skulle dra tidlig til Mjøndalen i dag. Sofaen ble senga mi for natta, men den ga meg veldig lite søvn, så var passe sliten når jeg måtte dra meg opp og kle på meg stasen.. Planen var å hente mammaen til brodern (Glenn)og dra rett til Salem. Hadde tidligere fått beskjed om at det kom til å være mye folk, så måtte være tidlig ute..

Ble veldig trist da jeg kom inn, og så kista. Onkel Roar har betydd veldig mye for meg de siste årene, siden han og kona, Liv, har vært de som har brydd seg og stilt opp for meg. Resten av familien på den siden, har nektet kontakt med meg, og ting har bare vært skikkelig kaos! Pappa har jeg ikke sett siden jeg var 14 mnd gammel.

Jeg, mamma og Inger (mammaen til bror), satt å ventet i ca en time, da en "kjent" manneskikkelse kom inn døra. "Der kommer din far", sier Inger. Og jeg kjente hjertet mitt bare kobla ut noen sekunder... Resten av dagen gikk med å sende blikk til hverandre (meg og pappa), og det føltes ut som sånn "fjortis"-ting. Jeg så at han så på meg, og da jeg så tilbake, flyttet han blikket. Sånn var det hele tiden. Men da vi skulle ut med kista, og ta runden med håndhilsing, gikk han og dama før jeg og mamma kom frem. Kjente jeg ble litt irritert og gikk etter. Jeg så med en gang at han ble nervøs og visste ikke helt hvilken hånd han skulle holde røyken sin i.. Det første jeg sa var: "Ja, nå er det bare 16 år siden sist", og fikk til svar at ja, det er ei stønn det.. Mamma kom med den at jeg har blitt ei flott jente og alt det bable der, og han bare mumla. Klarte ikke få ut et ord.

Det som er saken, er jo at dama hans bestemmer alt som skal skje i livet hans. Det virker ikke som om han kan bestemme noen ting selv! Og når hun i tillegg ikke vil han skal snakke/ha kontakt med meg, så skjønner jeg at ting blir vanskelige! (vil tro han får en del kjeft kan du si...)

Under maten fortsatte blikksendingen, og da taler og sanger var over, skulle folk til å reise hjem. Stadig vekk den siste tiden, har jeg fått vite om familie/slektsmedlemmer som aldri har hørt om meg, eller omvendt. Og alle har fått hakeslep over det med meg og pappa. Jeg gikk ut med bror for å ta en røyk, og tenkte med meg selv at dette er den eneste sjansen jeg får til å snakke med faren min. Så jeg marsjet inn igjen og gikk nesten ned farmor. Ga henne en klem, og sa at nå ville jeg snakke med pappan min, og hun hjalp meg med å få han med ut. Jeg gråt og gråt på veien ut mot døra og ned trappa, snudde meg, og så rett inn i øynene hans. Jeg veit nå hvor jeg har fått øynene mine fra! De var prikk like! Vi snakket en liten stund, jeg spurte hvorfor han ikke hadde tatt kontakt med meg, og nektet å svare på både brev og andre ting, og hva han følte om alt dette. Jeg fikk ikke noe ordentlige svar, og det var tydelig at alt dette som veldig brått på han. Han sa at han hadde tenkt en del på meg, og hadde hatt lyst til å ta kontakt med meg, men siden omstendighetene har vært så kompliserte, har han latt vær... Jeg mente det at det er ennå ikke for sent, og han skulle bare snakke med bror om telefonnr mitt. Jeg gråt, snørra og hulka, så det nesten var flaut! Fikk klem av han, og kjente at dette var en helt annen slags klem enn det jeg noen gang har fått.

Ryktene gikk veldig fort! Folk stod å ventet i døra på Salem for at vi skulle snakke i fred, farmor gikk til tante og sa hva som holdt på, og mannen til kusina mi nærmest løp inn til tante og sa at "Nå står han å holder rundt Dina! Jeg tror ting faktisk skjer nå altså!". Så folk stirra og så ut som noen spørsmålstegn hele gjengen. Det var en mann som gikk forbi oss, som tydeligvis kjente pappa, og som så fra meg til han og sa at "du må være den dattera du? Det er pappan din ikkesant?" - han stammet nesten. Og jeg svarte "Ja! Det er pappan min!" Og du kan tro det var en utrolig deilig følelse og endelig kunne si det! Å herregud!

Møtet med pappa var en god følelse, og det kan jeg takke Onkel Roar for! Jeg er veldig glad for at jeg fikk den sjansen! Jeg håper virkelig at jeg kan ha et forhold til pappan min! Det har alltid vært et tomrom inni meg uten han.. Ingen som kunne erstatte min ekte far...

Hvil i fred, Onkel <3