Blinded by the dark.

Haddere bare vært så væl!

Akkurat i skrivende stund, sitter jeg sånn halvveis i soffan, med datan på fanget og nærmest sikler etter å gjøre noe. Det jeg har gjort i dag, er å se på film, eller grine. Yey!

Hodet mitt faller av snart, tror jeg. Har så mye som henger over meg, og som er så energikrevende. Blir sliten av det! :S Krangla med mamma i sta også, jeg ble sint fordi hu har lånt en ubrukelig bil til å kjøre Stuvill. Skakke værra lett, nei. Så lite fikk jeg ut av den samtalen. Skal kjøre Stuvill til Grimstad på fredag, og er da avhengige å ha en bil som er god å kjøre med henger bak. Helst firehjulstrekker, men det er det fanden meg ikke heller på den førkja hu har lånt seg. En Volkswagon Transporter, dere, med stooor lasteplan og feilhjulstrekk! Blir som Jahn Teigen sier; OOOOOOOOOPTIIIIMIIIIST!. Men for all del!

Jeg har da skrevet et brev. Et brev som inneholder en hel del av mine følelser og tanker. Brevet er skrevet til pappa. Jeg håper virkelig han får lest ordentlig igjennom det, og at han tar til fornuft. Eller at han kommer hit og forteller meg at han aldri vil se meg igjen. Jeg savner pappan min :(

Odd Arne har jo selvfølgelig ikke bensin til å komme nedover, så her sitter jeg mutters aleine, mens han er hos kamerater og koser seg med høy musikk, latter og nikotin. Fy faen. Ah, jeg vil ikke være lei meg! :( Tenker jeg tar fram vaffelpåsan jeg kjøpte i sta, og lager meg noen feite vafler med rømme og syltetøy!! Lyst på? Komme da! :)