Insane in the membrane

Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne fått til alt.
Tankene mine surrer som en ond sirkel til alle døgnets tider. Er det rart folk blir gale?

Fra den dagen jeg kunne tenke selv, har jeg alltid hatt "noe" å tenke på. Enten det er en bekymring, undring, eller hva kommer til å skje. Er det rart jeg har blitt som jeg er? Livet mitt, som jeg føler den dag i dag er bare waste of time. Si hva du vil, men etter alt det har prøvd å oppnå i løpet av de 17 årene jeg har eksistert, har det jaggu vært en del hindringer. Selvfølgelig, det møter man uansett hvor og hvem man er, men jeg føler meg rett og slett uheldig når det gjelder slikt. Er det ikke det ene, så er det det andre, og er det ikke det, så er det fanden meg det tredje!

Noen mener jeg er tøff, allsidig og utadvendt, andre mener jeg er stygg, ubrukelig og bare er. Jeg vil kanskje beskrive meg selv som mye rart, men kan ikke sette ord på det. Jeg veit godt hvem jeg er, og hva jeg står for, men noen ganger kan det være vanskelig å praktisere det. Hodet mitt er som en tunnel på E18, men "bilene" kjører ikke rett igjennom, de kjører rundt og rundt. Jeg lengter etter litt mer kontroll, og kunne kontrollere hva som skal gå inn og hva som skal komme ut igjen... Problemet er stress egentlig, psykisk (om det går ann?). Jeg sitter å tenker og tenker, men får veldig lite ut av det.

Pappa går igjen i hode på meg i uansett hvilken situasjon jeg er i om dagen. Tenker på hvorfor i utgangspunktet ting ble som de er, og hvordan/hva som skjer videre. Det var et stort skritt jeg gjorde nå på fredag, i begravelsen. Min eneste sjanse. Skulle bare ønske han ikke var så tøffel! Kjerringer kan (gud bedre) være skikkelig pain in the ass, og har nå opplevd et individ av akkurat den rasen. Ekstreme saker. Fra jeg kunne skrive selv, har jeg skrevet brev til pappa. Aldri fått svar. Men takket være at jeg skrev de brevene, fikk jeg vite en hel del om familien på hans side. Det var eksen til pappa som tilfeldigvis åpnet et av brevene som lå uåpnet i søppelbøtta, og leste. Hun tok videre kontakt med min bror, som igjen fortalte moren sin. Hun prøvde lenge å oppsøke oss, og fikk tilslutt tak i mamma. Det kom som et sjokk for henne også, at jeg har tre eldre søsken. Jeg møtte de for første gang da jeg var 11 år gammel. Har hatt god kontakt med broren min siden det. Søstra mi, Christina, hadde jeg også god kontakt med en stund, helt til hun flyttet til pappa som 14 åring. Da fikk hun ikke lov å ha kontakt med meg lenger. Den eldste søstra mi har jeg truffet en gang og det var i konfirmasjonen til Christina. Har tidligere hørt hun sliter veldig psykisk, så har ikke hatt kontakt med henne siden. Pappa droppet konfirmasjonen til Christina fordi jeg skulle komme (hvor voksen er man da?). Det samme med dåpen til min nevø, Bastian. Da hadde han ring bror og sagt at det var uhørt at jeg skulle komme, og skulle eventuelt spurt de først, før de inviterte meg! Derfor ble det veldig mye styr om det... Det er så mye invikla fakta i dette her, at jeg sjøl blir forvirra. Det er så vanskelig å snakke med utenforstående om dette temaet, fordi de ikke klarer å skille personer, siden det er så mange involvert. Alt dette og mer til står i hode på meg hele tiden, og andre ting blir veldig vanskelige å konsentrere seg om..

Hesten min, Stuvill, er ikke lenger i mitt tidskjema, stakkar. Hun er satt til side, og det er derfor jeg har valgt å sette henne bort en stund, til jeg får orden på saker og ting. Og gud veit hvor lang tid det vil ta.. Hun drar derfor nedover til Grimstad til ei venninne av mamma, som har to hester fra før. Der skal hun stå hvertfall til sommeren, eventuelt lenger om jeg ønsker det. Huset vi bor i, har sagt opp og skal flytte. Uvisst når, men blir før 1.mai. Skolen henger veeeeeldig etter, og etter Stuvill drar har jeg bestemt meg for at jeg skal begynne å konsentrere meg litt mer på det..

Så om du har giddi å lest alt det mjøle her, så hadde det vært veldig ålreit hvis du har et synspunkt. Mener ikke å syte eller oppsøke sympati på noen som helst måte, men må bare få det ut på et slags vis.. Hverdagen min er veldig kaos, og det er vanskelig å takle forskjellige situasjoner..