Aner ikke åssen jeg får inn musikkvideo her, men legger ved linken.. Om du veit det, skriv kommentar til meg! :D
Good girls go bad
Litt bedre humør hvertfall! ;D Wohoooo!
Skal kle ordentlig på meg, tusle ut i garasjen og ta meg en skikkelig sladdetur på den halvspreke tommelgassern min! :D Vennen <3
Snakkast! ;D
søndag 31. januar 2010
lørdag 30. januar 2010
Blinded by the dark.
Haddere bare vært så væl!
Akkurat i skrivende stund, sitter jeg sånn halvveis i soffan, med datan på fanget og nærmest sikler etter å gjøre noe. Det jeg har gjort i dag, er å se på film, eller grine. Yey!
Hodet mitt faller av snart, tror jeg. Har så mye som henger over meg, og som er så energikrevende. Blir sliten av det! :S Krangla med mamma i sta også, jeg ble sint fordi hu har lånt en ubrukelig bil til å kjøre Stuvill. Skakke værra lett, nei. Så lite fikk jeg ut av den samtalen. Skal kjøre Stuvill til Grimstad på fredag, og er da avhengige å ha en bil som er god å kjøre med henger bak. Helst firehjulstrekker, men det er det fanden meg ikke heller på den førkja hu har lånt seg. En Volkswagon Transporter, dere, med stooor lasteplan og feilhjulstrekk! Blir som Jahn Teigen sier; OOOOOOOOOPTIIIIMIIIIST!. Men for all del!
Jeg har da skrevet et brev. Et brev som inneholder en hel del av mine følelser og tanker. Brevet er skrevet til pappa. Jeg håper virkelig han får lest ordentlig igjennom det, og at han tar til fornuft. Eller at han kommer hit og forteller meg at han aldri vil se meg igjen. Jeg savner pappan min :(
Odd Arne har jo selvfølgelig ikke bensin til å komme nedover, så her sitter jeg mutters aleine, mens han er hos kamerater og koser seg med høy musikk, latter og nikotin. Fy faen. Ah, jeg vil ikke være lei meg! :( Tenker jeg tar fram vaffelpåsan jeg kjøpte i sta, og lager meg noen feite vafler med rømme og syltetøy!! Lyst på? Komme da! :)
Akkurat i skrivende stund, sitter jeg sånn halvveis i soffan, med datan på fanget og nærmest sikler etter å gjøre noe. Det jeg har gjort i dag, er å se på film, eller grine. Yey!
Hodet mitt faller av snart, tror jeg. Har så mye som henger over meg, og som er så energikrevende. Blir sliten av det! :S Krangla med mamma i sta også, jeg ble sint fordi hu har lånt en ubrukelig bil til å kjøre Stuvill. Skakke værra lett, nei. Så lite fikk jeg ut av den samtalen. Skal kjøre Stuvill til Grimstad på fredag, og er da avhengige å ha en bil som er god å kjøre med henger bak. Helst firehjulstrekker, men det er det fanden meg ikke heller på den førkja hu har lånt seg. En Volkswagon Transporter, dere, med stooor lasteplan og feilhjulstrekk! Blir som Jahn Teigen sier; OOOOOOOOOPTIIIIMIIIIST!. Men for all del!
Jeg har da skrevet et brev. Et brev som inneholder en hel del av mine følelser og tanker. Brevet er skrevet til pappa. Jeg håper virkelig han får lest ordentlig igjennom det, og at han tar til fornuft. Eller at han kommer hit og forteller meg at han aldri vil se meg igjen. Jeg savner pappan min :(
Odd Arne har jo selvfølgelig ikke bensin til å komme nedover, så her sitter jeg mutters aleine, mens han er hos kamerater og koser seg med høy musikk, latter og nikotin. Fy faen. Ah, jeg vil ikke være lei meg! :( Tenker jeg tar fram vaffelpåsan jeg kjøpte i sta, og lager meg noen feite vafler med rømme og syltetøy!! Lyst på? Komme da! :)
søndag 24. januar 2010
Insane in the membrane
Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne fått til alt.
Tankene mine surrer som en ond sirkel til alle døgnets tider. Er det rart folk blir gale?
Fra den dagen jeg kunne tenke selv, har jeg alltid hatt "noe" å tenke på. Enten det er en bekymring, undring, eller hva kommer til å skje. Er det rart jeg har blitt som jeg er? Livet mitt, som jeg føler den dag i dag er bare waste of time. Si hva du vil, men etter alt det har prøvd å oppnå i løpet av de 17 årene jeg har eksistert, har det jaggu vært en del hindringer. Selvfølgelig, det møter man uansett hvor og hvem man er, men jeg føler meg rett og slett uheldig når det gjelder slikt. Er det ikke det ene, så er det det andre, og er det ikke det, så er det fanden meg det tredje!
Noen mener jeg er tøff, allsidig og utadvendt, andre mener jeg er stygg, ubrukelig og bare er. Jeg vil kanskje beskrive meg selv som mye rart, men kan ikke sette ord på det. Jeg veit godt hvem jeg er, og hva jeg står for, men noen ganger kan det være vanskelig å praktisere det. Hodet mitt er som en tunnel på E18, men "bilene" kjører ikke rett igjennom, de kjører rundt og rundt. Jeg lengter etter litt mer kontroll, og kunne kontrollere hva som skal gå inn og hva som skal komme ut igjen... Problemet er stress egentlig, psykisk (om det går ann?). Jeg sitter å tenker og tenker, men får veldig lite ut av det.
Pappa går igjen i hode på meg i uansett hvilken situasjon jeg er i om dagen. Tenker på hvorfor i utgangspunktet ting ble som de er, og hvordan/hva som skjer videre. Det var et stort skritt jeg gjorde nå på fredag, i begravelsen. Min eneste sjanse. Skulle bare ønske han ikke var så tøffel! Kjerringer kan (gud bedre) være skikkelig pain in the ass, og har nå opplevd et individ av akkurat den rasen. Ekstreme saker. Fra jeg kunne skrive selv, har jeg skrevet brev til pappa. Aldri fått svar. Men takket være at jeg skrev de brevene, fikk jeg vite en hel del om familien på hans side. Det var eksen til pappa som tilfeldigvis åpnet et av brevene som lå uåpnet i søppelbøtta, og leste. Hun tok videre kontakt med min bror, som igjen fortalte moren sin. Hun prøvde lenge å oppsøke oss, og fikk tilslutt tak i mamma. Det kom som et sjokk for henne også, at jeg har tre eldre søsken. Jeg møtte de for første gang da jeg var 11 år gammel. Har hatt god kontakt med broren min siden det. Søstra mi, Christina, hadde jeg også god kontakt med en stund, helt til hun flyttet til pappa som 14 åring. Da fikk hun ikke lov å ha kontakt med meg lenger. Den eldste søstra mi har jeg truffet en gang og det var i konfirmasjonen til Christina. Har tidligere hørt hun sliter veldig psykisk, så har ikke hatt kontakt med henne siden. Pappa droppet konfirmasjonen til Christina fordi jeg skulle komme (hvor voksen er man da?). Det samme med dåpen til min nevø, Bastian. Da hadde han ring bror og sagt at det var uhørt at jeg skulle komme, og skulle eventuelt spurt de først, før de inviterte meg! Derfor ble det veldig mye styr om det... Det er så mye invikla fakta i dette her, at jeg sjøl blir forvirra. Det er så vanskelig å snakke med utenforstående om dette temaet, fordi de ikke klarer å skille personer, siden det er så mange involvert. Alt dette og mer til står i hode på meg hele tiden, og andre ting blir veldig vanskelige å konsentrere seg om..
Hesten min, Stuvill, er ikke lenger i mitt tidskjema, stakkar. Hun er satt til side, og det er derfor jeg har valgt å sette henne bort en stund, til jeg får orden på saker og ting. Og gud veit hvor lang tid det vil ta.. Hun drar derfor nedover til Grimstad til ei venninne av mamma, som har to hester fra før. Der skal hun stå hvertfall til sommeren, eventuelt lenger om jeg ønsker det. Huset vi bor i, har sagt opp og skal flytte. Uvisst når, men blir før 1.mai. Skolen henger veeeeeldig etter, og etter Stuvill drar har jeg bestemt meg for at jeg skal begynne å konsentrere meg litt mer på det..
Så om du har giddi å lest alt det mjøle her, så hadde det vært veldig ålreit hvis du har et synspunkt. Mener ikke å syte eller oppsøke sympati på noen som helst måte, men må bare få det ut på et slags vis.. Hverdagen min er veldig kaos, og det er vanskelig å takle forskjellige situasjoner..
Tankene mine surrer som en ond sirkel til alle døgnets tider. Er det rart folk blir gale?
Fra den dagen jeg kunne tenke selv, har jeg alltid hatt "noe" å tenke på. Enten det er en bekymring, undring, eller hva kommer til å skje. Er det rart jeg har blitt som jeg er? Livet mitt, som jeg føler den dag i dag er bare waste of time. Si hva du vil, men etter alt det har prøvd å oppnå i løpet av de 17 årene jeg har eksistert, har det jaggu vært en del hindringer. Selvfølgelig, det møter man uansett hvor og hvem man er, men jeg føler meg rett og slett uheldig når det gjelder slikt. Er det ikke det ene, så er det det andre, og er det ikke det, så er det fanden meg det tredje!
Noen mener jeg er tøff, allsidig og utadvendt, andre mener jeg er stygg, ubrukelig og bare er. Jeg vil kanskje beskrive meg selv som mye rart, men kan ikke sette ord på det. Jeg veit godt hvem jeg er, og hva jeg står for, men noen ganger kan det være vanskelig å praktisere det. Hodet mitt er som en tunnel på E18, men "bilene" kjører ikke rett igjennom, de kjører rundt og rundt. Jeg lengter etter litt mer kontroll, og kunne kontrollere hva som skal gå inn og hva som skal komme ut igjen... Problemet er stress egentlig, psykisk (om det går ann?). Jeg sitter å tenker og tenker, men får veldig lite ut av det.
Pappa går igjen i hode på meg i uansett hvilken situasjon jeg er i om dagen. Tenker på hvorfor i utgangspunktet ting ble som de er, og hvordan/hva som skjer videre. Det var et stort skritt jeg gjorde nå på fredag, i begravelsen. Min eneste sjanse. Skulle bare ønske han ikke var så tøffel! Kjerringer kan (gud bedre) være skikkelig pain in the ass, og har nå opplevd et individ av akkurat den rasen. Ekstreme saker. Fra jeg kunne skrive selv, har jeg skrevet brev til pappa. Aldri fått svar. Men takket være at jeg skrev de brevene, fikk jeg vite en hel del om familien på hans side. Det var eksen til pappa som tilfeldigvis åpnet et av brevene som lå uåpnet i søppelbøtta, og leste. Hun tok videre kontakt med min bror, som igjen fortalte moren sin. Hun prøvde lenge å oppsøke oss, og fikk tilslutt tak i mamma. Det kom som et sjokk for henne også, at jeg har tre eldre søsken. Jeg møtte de for første gang da jeg var 11 år gammel. Har hatt god kontakt med broren min siden det. Søstra mi, Christina, hadde jeg også god kontakt med en stund, helt til hun flyttet til pappa som 14 åring. Da fikk hun ikke lov å ha kontakt med meg lenger. Den eldste søstra mi har jeg truffet en gang og det var i konfirmasjonen til Christina. Har tidligere hørt hun sliter veldig psykisk, så har ikke hatt kontakt med henne siden. Pappa droppet konfirmasjonen til Christina fordi jeg skulle komme (hvor voksen er man da?). Det samme med dåpen til min nevø, Bastian. Da hadde han ring bror og sagt at det var uhørt at jeg skulle komme, og skulle eventuelt spurt de først, før de inviterte meg! Derfor ble det veldig mye styr om det... Det er så mye invikla fakta i dette her, at jeg sjøl blir forvirra. Det er så vanskelig å snakke med utenforstående om dette temaet, fordi de ikke klarer å skille personer, siden det er så mange involvert. Alt dette og mer til står i hode på meg hele tiden, og andre ting blir veldig vanskelige å konsentrere seg om..
Hesten min, Stuvill, er ikke lenger i mitt tidskjema, stakkar. Hun er satt til side, og det er derfor jeg har valgt å sette henne bort en stund, til jeg får orden på saker og ting. Og gud veit hvor lang tid det vil ta.. Hun drar derfor nedover til Grimstad til ei venninne av mamma, som har to hester fra før. Der skal hun stå hvertfall til sommeren, eventuelt lenger om jeg ønsker det. Huset vi bor i, har sagt opp og skal flytte. Uvisst når, men blir før 1.mai. Skolen henger veeeeeldig etter, og etter Stuvill drar har jeg bestemt meg for at jeg skal begynne å konsentrere meg litt mer på det..
Så om du har giddi å lest alt det mjøle her, så hadde det vært veldig ålreit hvis du har et synspunkt. Mener ikke å syte eller oppsøke sympati på noen som helst måte, men må bare få det ut på et slags vis.. Hverdagen min er veldig kaos, og det er vanskelig å takle forskjellige situasjoner..
fredag 22. januar 2010
16 år siden sist, pappa.
For en drøy uke siden forsvant Onkel Roar fra oss. Begravelsen ble hold på Salem i Mjøndalen i dag...
Jeg har ikke blogget på mange mnd nå, men har glemt det helt bort:p Men dagen i dag har satt seg tydelige spor i hjertet mitt!
Søndag dro jeg hjem til Hønefoss, og har vært hos min kjære siden da. Dro hjem til mamma i går, siden vi skulle dra tidlig til Mjøndalen i dag. Sofaen ble senga mi for natta, men den ga meg veldig lite søvn, så var passe sliten når jeg måtte dra meg opp og kle på meg stasen.. Planen var å hente mammaen til brodern (Glenn)og dra rett til Salem. Hadde tidligere fått beskjed om at det kom til å være mye folk, så måtte være tidlig ute..
Ble veldig trist da jeg kom inn, og så kista. Onkel Roar har betydd veldig mye for meg de siste årene, siden han og kona, Liv, har vært de som har brydd seg og stilt opp for meg. Resten av familien på den siden, har nektet kontakt med meg, og ting har bare vært skikkelig kaos! Pappa har jeg ikke sett siden jeg var 14 mnd gammel.
Jeg, mamma og Inger (mammaen til bror), satt å ventet i ca en time, da en "kjent" manneskikkelse kom inn døra. "Der kommer din far", sier Inger. Og jeg kjente hjertet mitt bare kobla ut noen sekunder... Resten av dagen gikk med å sende blikk til hverandre (meg og pappa), og det føltes ut som sånn "fjortis"-ting. Jeg så at han så på meg, og da jeg så tilbake, flyttet han blikket. Sånn var det hele tiden. Men da vi skulle ut med kista, og ta runden med håndhilsing, gikk han og dama før jeg og mamma kom frem. Kjente jeg ble litt irritert og gikk etter. Jeg så med en gang at han ble nervøs og visste ikke helt hvilken hånd han skulle holde røyken sin i.. Det første jeg sa var: "Ja, nå er det bare 16 år siden sist", og fikk til svar at ja, det er ei stønn det.. Mamma kom med den at jeg har blitt ei flott jente og alt det bable der, og han bare mumla. Klarte ikke få ut et ord.
Det som er saken, er jo at dama hans bestemmer alt som skal skje i livet hans. Det virker ikke som om han kan bestemme noen ting selv! Og når hun i tillegg ikke vil han skal snakke/ha kontakt med meg, så skjønner jeg at ting blir vanskelige! (vil tro han får en del kjeft kan du si...)
Under maten fortsatte blikksendingen, og da taler og sanger var over, skulle folk til å reise hjem. Stadig vekk den siste tiden, har jeg fått vite om familie/slektsmedlemmer som aldri har hørt om meg, eller omvendt. Og alle har fått hakeslep over det med meg og pappa. Jeg gikk ut med bror for å ta en røyk, og tenkte med meg selv at dette er den eneste sjansen jeg får til å snakke med faren min. Så jeg marsjet inn igjen og gikk nesten ned farmor. Ga henne en klem, og sa at nå ville jeg snakke med pappan min, og hun hjalp meg med å få han med ut. Jeg gråt og gråt på veien ut mot døra og ned trappa, snudde meg, og så rett inn i øynene hans. Jeg veit nå hvor jeg har fått øynene mine fra! De var prikk like! Vi snakket en liten stund, jeg spurte hvorfor han ikke hadde tatt kontakt med meg, og nektet å svare på både brev og andre ting, og hva han følte om alt dette. Jeg fikk ikke noe ordentlige svar, og det var tydelig at alt dette som veldig brått på han. Han sa at han hadde tenkt en del på meg, og hadde hatt lyst til å ta kontakt med meg, men siden omstendighetene har vært så kompliserte, har han latt vær... Jeg mente det at det er ennå ikke for sent, og han skulle bare snakke med bror om telefonnr mitt. Jeg gråt, snørra og hulka, så det nesten var flaut! Fikk klem av han, og kjente at dette var en helt annen slags klem enn det jeg noen gang har fått.
Ryktene gikk veldig fort! Folk stod å ventet i døra på Salem for at vi skulle snakke i fred, farmor gikk til tante og sa hva som holdt på, og mannen til kusina mi nærmest løp inn til tante og sa at "Nå står han å holder rundt Dina! Jeg tror ting faktisk skjer nå altså!". Så folk stirra og så ut som noen spørsmålstegn hele gjengen. Det var en mann som gikk forbi oss, som tydeligvis kjente pappa, og som så fra meg til han og sa at "du må være den dattera du? Det er pappan din ikkesant?" - han stammet nesten. Og jeg svarte "Ja! Det er pappan min!" Og du kan tro det var en utrolig deilig følelse og endelig kunne si det! Å herregud!
Møtet med pappa var en god følelse, og det kan jeg takke Onkel Roar for! Jeg er veldig glad for at jeg fikk den sjansen! Jeg håper virkelig at jeg kan ha et forhold til pappan min! Det har alltid vært et tomrom inni meg uten han.. Ingen som kunne erstatte min ekte far...
Hvil i fred, Onkel <3
Jeg har ikke blogget på mange mnd nå, men har glemt det helt bort:p Men dagen i dag har satt seg tydelige spor i hjertet mitt!
Søndag dro jeg hjem til Hønefoss, og har vært hos min kjære siden da. Dro hjem til mamma i går, siden vi skulle dra tidlig til Mjøndalen i dag. Sofaen ble senga mi for natta, men den ga meg veldig lite søvn, så var passe sliten når jeg måtte dra meg opp og kle på meg stasen.. Planen var å hente mammaen til brodern (Glenn)og dra rett til Salem. Hadde tidligere fått beskjed om at det kom til å være mye folk, så måtte være tidlig ute..
Ble veldig trist da jeg kom inn, og så kista. Onkel Roar har betydd veldig mye for meg de siste årene, siden han og kona, Liv, har vært de som har brydd seg og stilt opp for meg. Resten av familien på den siden, har nektet kontakt med meg, og ting har bare vært skikkelig kaos! Pappa har jeg ikke sett siden jeg var 14 mnd gammel.
Jeg, mamma og Inger (mammaen til bror), satt å ventet i ca en time, da en "kjent" manneskikkelse kom inn døra. "Der kommer din far", sier Inger. Og jeg kjente hjertet mitt bare kobla ut noen sekunder... Resten av dagen gikk med å sende blikk til hverandre (meg og pappa), og det føltes ut som sånn "fjortis"-ting. Jeg så at han så på meg, og da jeg så tilbake, flyttet han blikket. Sånn var det hele tiden. Men da vi skulle ut med kista, og ta runden med håndhilsing, gikk han og dama før jeg og mamma kom frem. Kjente jeg ble litt irritert og gikk etter. Jeg så med en gang at han ble nervøs og visste ikke helt hvilken hånd han skulle holde røyken sin i.. Det første jeg sa var: "Ja, nå er det bare 16 år siden sist", og fikk til svar at ja, det er ei stønn det.. Mamma kom med den at jeg har blitt ei flott jente og alt det bable der, og han bare mumla. Klarte ikke få ut et ord.
Det som er saken, er jo at dama hans bestemmer alt som skal skje i livet hans. Det virker ikke som om han kan bestemme noen ting selv! Og når hun i tillegg ikke vil han skal snakke/ha kontakt med meg, så skjønner jeg at ting blir vanskelige! (vil tro han får en del kjeft kan du si...)
Under maten fortsatte blikksendingen, og da taler og sanger var over, skulle folk til å reise hjem. Stadig vekk den siste tiden, har jeg fått vite om familie/slektsmedlemmer som aldri har hørt om meg, eller omvendt. Og alle har fått hakeslep over det med meg og pappa. Jeg gikk ut med bror for å ta en røyk, og tenkte med meg selv at dette er den eneste sjansen jeg får til å snakke med faren min. Så jeg marsjet inn igjen og gikk nesten ned farmor. Ga henne en klem, og sa at nå ville jeg snakke med pappan min, og hun hjalp meg med å få han med ut. Jeg gråt og gråt på veien ut mot døra og ned trappa, snudde meg, og så rett inn i øynene hans. Jeg veit nå hvor jeg har fått øynene mine fra! De var prikk like! Vi snakket en liten stund, jeg spurte hvorfor han ikke hadde tatt kontakt med meg, og nektet å svare på både brev og andre ting, og hva han følte om alt dette. Jeg fikk ikke noe ordentlige svar, og det var tydelig at alt dette som veldig brått på han. Han sa at han hadde tenkt en del på meg, og hadde hatt lyst til å ta kontakt med meg, men siden omstendighetene har vært så kompliserte, har han latt vær... Jeg mente det at det er ennå ikke for sent, og han skulle bare snakke med bror om telefonnr mitt. Jeg gråt, snørra og hulka, så det nesten var flaut! Fikk klem av han, og kjente at dette var en helt annen slags klem enn det jeg noen gang har fått.
Ryktene gikk veldig fort! Folk stod å ventet i døra på Salem for at vi skulle snakke i fred, farmor gikk til tante og sa hva som holdt på, og mannen til kusina mi nærmest løp inn til tante og sa at "Nå står han å holder rundt Dina! Jeg tror ting faktisk skjer nå altså!". Så folk stirra og så ut som noen spørsmålstegn hele gjengen. Det var en mann som gikk forbi oss, som tydeligvis kjente pappa, og som så fra meg til han og sa at "du må være den dattera du? Det er pappan din ikkesant?" - han stammet nesten. Og jeg svarte "Ja! Det er pappan min!" Og du kan tro det var en utrolig deilig følelse og endelig kunne si det! Å herregud!
Møtet med pappa var en god følelse, og det kan jeg takke Onkel Roar for! Jeg er veldig glad for at jeg fikk den sjansen! Jeg håper virkelig at jeg kan ha et forhold til pappan min! Det har alltid vært et tomrom inni meg uten han.. Ingen som kunne erstatte min ekte far...
Hvil i fred, Onkel <3
Abonner på:
Innlegg (Atom)
